tirsdag 3. mars 2009

Tittel


I The constant gardener (2005), basert på boka med same navn, regissert av Fernando Meirelles, følgjer vi den engelske diplomaten Justin Quayles etterforsking av drapet på kona hans Tessa. Det som i utgangspunktet fortonte seg som kriminelle handlingar med utgangspunkt i utroskap, viser seg etter kvart å involvere korrupt medisinindustri si umennesklege framferd i fattige u-land. Vår helt er også hobbygartnar.

Den norske tittelen er, i tråd med boktittelen, Den evige gartner - ikkje i overkant av kryptisk, men likevel vanskeleg å tolke. Etter litt sporadisk setnigsanalyse, konkluderte eg med at dette kunne tolkast på to måtar:

1. Quayle driv med hagearbeid, og kjem ikkje til å gi seg med det første - noko som overhode ikkje stemmer overeins med historia vi får fortalt

2. Quayle er ein gartnar, og han er evig, men desse to betegnelsane relaterer ikkje til kvarande på same måte som over - noko som er lettare å lese ut av originaltittelen. Kven er vel evig?

Tek ein då utgangspunkt i det meir direkte oversette Den konstante gartnaren, og deretter dreg parallellar til forteljingar med liknande plot, er det eitt ord som dukkar opp:

Standhaftig

Vidare kan ein med andre ord drage parallellar til danske H.C. Andersens eventyr om Den standhaftige tinnsoldat - som i stor grad syner likskapar med hensyn til både tematikk og resolusjon. Tek ein ein kjemesjans og nærmast på måfå googlar The constant tin soldier, vil 35 800 treff kunne stadfeste relevansen av dine mistankar.

Så gjenstår berre litt vidare googling for å finne den danske tittelen på tilsvarande bok/film - som, ikkje overraskande nok viser seg å vere -

Den standhaftige gartner


torsdag 4. desember 2008

onsdag 26. november 2008

Smaken av hund (2006)


Under vurdering. Omtale kjem...

tirsdag 4. november 2008

Horton redder en hvem (2008)



Utan nokon form for håp om å overaske, må det likefullt påpeikast at det bør teiknast minst tre tjukke strekar under setningar som omhandlar norske oversettingar av filmtitlar sin notorisk missvisande natur. Originaltittelen lyd i dette tilfellet «Horton Hears a Who», og det må følgjeleg informerast om at det i dette tilfellet ikkje berre er ein, men ein heil populasjon av hvemar som uvitande vert verna mot ein plutseleg framskunda dommedag.

Forestill deg ein konfrontasjon mellom kjempane og lilleputtane i Jonathan Swifts opplysningsroman frå 1726, Gullivers reiser, og du har utgangspunktet for ei historie som set både fantasien og fornufta på prøve. Forskjellen er at det i dette tilfellet ikkje er dei små grå, men ein veldig stor grå som skal få sanninga fram i lyset og ut til ei gruppe kvasidyr som utgjer innbyggjarane i eit på overflata utopisk jungelsuburbia. Sjølv om den godtruande elefanten Horton sannsynlegvis er litt meir i kontakt med sine feminine sider enn det kjenslemessig inhabile snabeldyret vi møter i Istid-filmane – forsterka av eit par overivrig gestikulerande øyrer som viftar i heller skeive retningar, er han tjukkhuda nok til å stå imot dei konservative massene, med ein retorisk satan av ei kengurumor i spissen. For kva livsform, med røter i ei etablert verd der den sterkaste ser det som sin rett å eksistere, vil vel vedgå at ein myldrande intelligent sivilisasjon kan halde til på eit lite fnugg på toppen av ein kløver?

Så kan ein vel også spørje seg sjølv kor intelligent denne sivilisasjonen, hvis eksistens Horton etter kvart får stadfesta, eigentleg kan hevde å vere – sett i skuggen av den lyserosa balkongen på borgarmeisteren sin bolig, der den geipar hensynslaust ut til folket. Borgarmeisteren for denne singulariteten av eit samfunn har fått stemme frå Steve Carell, hvis statusendring frå førti år gamal jomfru til nittusjubarnsfar på ingen måte gir uttrykk for å ha oppgradert den sosiale intelligensen, møter si utfordring i å vinne fram med sanninga om hvemane sitt nærmast ikkjeeksisterande tilvære i ei mekanisk verd, der tallause tannhjul held festen gåande og held meir trivielle uroingar enn verdas undergang under lupa. Sidan det er vanskeleg å overbevise om at framskunda mogelegheit til å lage snøenglar også er eit teikn på ein akselererande reise mot dommedag, vil både Horton og borgarmeisteren sin kamp mot den allmenne oppfatning oppsummerast tilstrekkeleg med Albert Einsteins sine ord: «Imagination is more important than knowledge»

Dette plottet har fornektande krefter i begge dimensjonar, men uansett kor standhaftig dei kjempar mot Hortons «ubehagelige sannhet», manglar samtlege i stor grad eit uttrykt motiv for sine feilaktige haldningar. Sidan det denne produksjonen opphøgar mest er protagonisten sin godvilje, kan vi kanskje tillate oss å legge til denne, og oppleve den famlande kveruleringa mellom motsetnadane som ein ikkje akkurat uheldig dult i sida til dei mange der ute som skuldar sine medmenneske for å ikkje sjå skogen for berre tre, medan vegetasjonen forvitrar rundt dei.

I det som til slutt vert eit potpurri av miljøkatastrofer, framandfrykt, familiedrama og russisk mafiaverksemd, der adaptasjonen av ei barnebok frå McCarthy-tida, som mot forfattarens vilje også har vorte nytta som argument av pro-lifeforkjemparar(!), desperat prøver å kommentere både universelle og samtidige problemstillingar, resulterer det heile i sakn etter ein meir fokusert og straumlinjeforma allegori. Det er lett å kjenne seg liten og fortapt i ein jungel av slapstick og utvaska punch lines, der dei kvalmande realistiske livsfarene alltid held seg på ei snabellengdes avstand, og gjer det lett å oversjå dei mange bodskapane som heile vegen kryssar sine spor.

Upåklageleg grafikk og eit delikat lydspor kan aldri undervurderast, men kvifor føler regissørane Jimmy Hayward og Steve Martino det nødvendig å pakke kritikk mot både deg og meg inn i glasur og sukkerspinn, når det vi får servert i stor grad handlar om det aukande behovet for sjølvinnsikt Perspektivet som kanskje er mest aktuelt i desse dagar, får vi nemleg slengt rett i fleisen i det ei aha-oppleving av ein viss skala får eit stort stykke sjokkert elefant til å gispe: «Jeg er den som holder fnugget!»

For som ein av hvemane så treffande uttalar: «Hvem er Horton?»

lørdag 1. november 2008

Varg Veum – Begravde hunder (2008)


At det einaste verkeleg gjennomførte med denne filmen er ei føljetong av merksemdskrevjande tekniske småfeil, er ikkje anna enn å vente i ein samlebandproduksjon som denne.

At korkje forfattar Gunnar Staalesen eller regissør Alexander Eik har sett det paradoksale i ei handling som kritiserer ei gruppe med, utan unntak, sleipe, utspekulerte og korrupte høgreradikale politikarar for å skjere alle i samfunnet over ein kam, er kanskje meir utilgiveleg.

Å leike Gud
Dersom det er no eg i ein klassisk krimroman-vert-til-film-omtale uttalar at dette likevel er grei underhaldning, så er det berre å roe ned forventningane. Dette er ikkje grei underhaldning. Dette er å leike Gud med framsida til VG, Se & Hør og diverse underutvikla kioskromanar, ved å prøve å vekkje til live ein stakkarsleg, vannskapt hybrid som har så lite å kome med at ikkje ein gong den mest politisk korrekte eleven i klassa vil kunne hevde at den har noko innhald utover kva dialekt som eigentleg snakkast i Bergen.

mandag 27. oktober 2008

Vald på vidda


Kautokeino-opprøret (2007): Lite filmatisk revolusjonerande, men Noreg sitt urfolk frå ei ny side.

I desse Tv-aksjonsdagar, med fokus på barn som lid under marinering av foreldra sine sorger, kan eit innblikk i ein tidlegare sjølvstendig og velfungerande primærkultur, som på midten av 1900-talet var redusert til ruinerande spritgjeld hjå den lokale handelsmannen og reinflokkar spreidd for alle vidder i eit landskap omringa av ei horisontlinje som har kravla så langt opp på skjermen at nedstemtheit og undertrykking berre er fornamnet, bidra i form av historisk perspektiv.

Som vi kan spå av tittelen, er vi som sjåarar gjennom heile filmen i påvente av det uunngåelege nokpunktet. Etter litt langdryge omstendelegheiter, tek flokkmentaliteten overhand, spriten fungerer som bensin på bålet og ei gruppe samar fiskar pinnane ut av drinkane og nyttar dei heller til å jakte ned fienden.

Sterke kvinneroller

At norsk-samiske regissør Nils Gaup forkynner historia gjennom ei mor som fortel til sitt barn, peiker også i retninga av korleis seinare generasjonar har blitt både øyremerka og kulturelt arra etter tumultane som fann stad i Kautokeino 8. november 1852.

Eit opnare og meir autentisk uttrykk enn det som er semska til andletet åt den kvinnelege hovudrolleinnehavaren, Anni-Kristiina Juuso, skal du leite lenge etter i det nordnorske snøkavet. Midt i ei mannsdominert og til tider svært fysisk feide som Kautokeino-opprøret anno 2007, er det utan tvil dei hardtarbeidande og veltalande samekvinnene som kjem best ut.

Aktualisering

Ettersom DVD-plata snurrar sin gang, vert det klart at også den andre halvdelen av folket er dugandes arbeidskarar, og det er spesielt all jobben og arbeidsrutinene i livet som same vi vert presentert for, framfor dei utsmykka draktene og andre kuriositetar vi lærte om på barneskulen.

Med tanke på at filmen tek utgangspunkt i historiske hendingar, kan det ikkje protesterast mykje på at handlingsforløpet er noko lite overraskande, og sjølv om enkeltskjebnane ikkje klarer å engasjere fullt ut, er dette ei filmatisering som ikkje konsentrerer seg om å bortforklare, men å aktualisere føresetnadane og konsekvensane av det som har blitt samane sin mørkaste merkedag. Dette er inga opphøging av samisk kultur, men ei viktig stadfesting av han.

Les meir om dei historiske hendingane her

Historia gjenntek seg? Les meir...